ALLE lengter vi etter kjærlighet og ALLE fortjener vi kjærlighet. Det er jeg faktisk HELT sikker på. Men hva er det sånn egentlig, ekte kjærlighet?
Ingen ting, absolutt ingen ting har endret seg mer en kjærlighetsbegrepet mitt så langt i livet. Aller mest har det endret seg gjennom tøffe motbakker. Tro, håp og kjærlighet har blitt filleristet langt nedi møkkakjelleren av egen frykt, smerte, hardhet og selvopptatthet.
Mye av det vi kaller kjærlighet tror jeg er smålige og betingede forsøk på å elske oss selv. Dekke egne behov, mens vi later som at det er til andres eller alles beste. Vi sørger for meg, mitt og mine mens vi leter etter ”what’s in it for me”. Spiller skuespillet i forsøk på å kontrollere lykken. Venter på de store øyeblikkene der noen andre kliver inn på vår egen scene og serverer oss kjærlighet, varme og ømhet på et stort fat. I bøttevis aller helst. Så kan vi fylle hjertet til randen og leve godt på det. Det skulle man nesten kunne klare å tro på. Håpe på. Lengte etter.
Så kan jeg late som om uroen og tomheten ikke er der. Helt til mine egne smerter atter henter meg inn igjen og forvandler meg til et nytt troll. Det finnes mange versjoner av dem.
Først og fremst har jeg innsett at jeg ikke kan kreve noen verdens ting av andre enn meg selv. Det er så lett å få for seg akkurat det: at vi kan kreve å FÅ kjærlighet. Fordi JEG fortjener det... og jeg er som regel liten og redd inni meg selv når jeg faller inn i denne skuffen. Elsk meg!!!!!!! Som en kommando. Som en trussel.
En tidlig yogaopplevelse innebar kommentaren ”Du må mye lenger inn i dritten, Ellen”. Og jeg var ikke i nærheten av å forstå hva hun snakket om. Det tror jeg kanskje at jeg gjør nå. Ti år senere... hun hadde HELT rett. Og det så ikke pent ut. Og verre skulle det bli.
Neste steg i prosessen innebar nemlig å bli kjent med meg selv på nytt. Slippet taket i glansbilder og fasader. Åpne opp for ærlighet, åpenhet og ekthet. Måtte tåle meg selv slik jeg faktisk ER. Akseptere mine smerter og innrømme mine svakheter, feil og mangler. Uten å bli hard. Uten å flykte. Uten å skylde på NOEN andre. Uten å synes synd på meg selv. Uten å bli et offer. Vanskelige mønstre å bryte. Vanskelige mønstre å få øye på. Vanskelige mønstre å innrømme. Det er så vanskelig å ikke skamme meg.
Et stort gjennombrudd har vært å innse hvor reaktivt jeg er som menneske. I følelsene mine. I tankene mine. I handlingene mine og væremåten min. Jeg lærte meg tidlig å kjempe. Ofte hardt og med stor intensitet. Alt som har vært vondt i meg selv har jeg kjempet imot, innbilt meg at jeg kunne takle og tåle, mens jeg i realiteten har vært liten og knallhard på elle(n)vill flukt. I realiteten dyrket jeg uærlighet, forvirring og egne sannheter for å kunne leve med meg selv. Døyvet uro, kjedsomhet og rastløshet med mye rart. Jeg var helt ute av stand til å bare være uten å komme med en motreaksjon for å kompensere. Spesielt alt som har smertet. Det er lett å være god når det går godt…
Yoga var starten på en forvandlingsprosess og selve begynnelsen var å virkelig tørre å se meg selv. Virkelig, virkelig lytte. Jeg tror faktisk det er mye kjærlighet i akkurat det. Det gjør stadig vondt, men det hjelper å øve. Smerte og frykt er fantastiske øvingsarenaer og de gangene jeg klarer å ha det vondt uten å bli hard - da føler jeg egenkjærlighet. Når jeg tåler å gå på trynet og klarer å reise meg med verdighet. Tilgi meg selv og ta til meg den lærdommen det var meningen at jeg trengte.
Sårbarhet og mykhet er styrke på ekte, fordi det krever så mye ærlighet. Å tåle å møte det som er vanskelig uten å bli ufin, å klare å bare være uansett hva som dukker opp. Raske svingninger. Å vite at alt går over i noe annet. Vondt, men også godt. Å kjenne en tillit til at alt ordner seg om intensjonene i hjertet er gode, og at det alltid blir som det skal, uansett. Å hengi meg til de gode stundene med takknemlighet, og samtidig brette opp ermene når neste problem skal løses. Det er kjærlighet for meg i dag.
Foto: Nicki Twang - www.twang.no
Min aller nærmeste familie lærer meg om kjærlighet hver eneste dag. Å innse at frihet ikke nødvendigvis handler om å gjøre akkurat DET jeg vil akkurat NÅR jeg vil, har vært en stor døråpner inn til kjærligheten. Frihet er faktisk ansvar. Ansvar er mening. Mening for meg er nære og ekte relasjoner. Mine aller nærmeste er alltid den store påminnelsen om at jeg er en del av noe større enn nettopp meg selv. Og DET er noe av det vakreste jeg vet. Fellesskapet. Desto mer vi gir, jo finere blir det.
Og så kan jeg ikke skrive denne teksten uten å nevne barna mine. Å være mor til mine viktigste læremestre og tre strenger som går rett gjennom hjertet. Lite tenkte jeg på betingelsesløs kjærlighet før de dukket opp i livet mitt. Ingen har tilgitt meg flere feil enn dem. Mange av dem gjort på samme dårlige dag.
Tre speil som fullt ut stoler på at jeg passer på dem og tar vare på dem og etter beste evne gjør dem til ansvarsfull hel ved. Tre speil som knuser mitt eget ego hver eneste dag! Som sørger for at jeg må akseptere at jeg stort sett aldri strekker til, godta at jeg er livredd og at jeg gjør feil hele tiden. At jeg bare blir nødt til å prøve så godt jeg kan midt oppi alt det uperfekte. Strekke meg etter å bi enda bedre. Falle. Reise meg igjen. Aldri gi opp å være god og å gjøre godt. Kjærlighet er disse gode intensjonene. Å tørre å elske uten å kreve noen ting. Å tørre å gi slipp. Å våge å være. Gjøre så godt man bare kan.
Kjærlighet for meg i dag er å vite at hardhet aldri fører frem. Å tørre å hvile i denne moderlige, varme og myke kraften som fins i hjertet mitt. Å hengi meg til livet med takknemlighet. Å tilgi og å bli tilgitt. Å stole på meg selv. Å tørre å være raus. Å være fornøyd. Å ta vare på min vei og mitt ansvar i livet. Å finne trygghet i meg selv og stole på at den er der selv på dårlige dager. Å finne glede i plikter som jeg egentlig ikke orker. Å hjelpe andre så godt jeg kan.
Å finne ro i meg selv . Å finne klarhet i meg selv. Å finne glede i livet. Nyte øyeblikkene. Å ta vare på det som betyr noe. Å ta vare på de som er viktige i livet.
Gutta mine: Jeg elsker dere. Takk Alexander, Snorre, Hjalmar og Oskar.