Mange i yogamiljøet kjenner Siv Løvland. Det er hun kule dama med det røde håret og alle tatoveringene. Hun som dukket opp i yogastudioet i Bygdøy Allé for første gang i 2013. Den gang syntes hun det var skummelt å ta av seg sokkene. Alle var så pene, slanke, velfriserte og rene. De hadde ingen arr. Og de hadde ikke noe på føttene.
Siv og Nicolai på Puro Yoga. Foto: Nicki Twang.
Senere ble hun vant, og kom ofte til Puro. Hun ble hun en i den faste gjengen. Et langt liv med rusmisbruk var et tilbakelagt stadium. Yoga gjorde godt. Det nye miljøet gjorde også godt.
Siv er flink til å snakke. Hun forteller sånn at vi hører på. Hun er ærlig og rett frem. Har ikke så mye filter. Vi kjenner oss igjen i det hun sier, også vi som aldri har vært avhengig av annet enn kaffe, kjenner oss igjen.
Siv flyttet etter hvert inn i kollektivet over yogashalaen. Hun skaffet seg flere jobber og ble en travel dame. Kjørte rundt på sin røde scooter i Oslo, fra det ene stedet til det andre. Alltid med masse folk rund seg. Både hjemme og på jobb var det mange rundt Siv, for hun er jo så flink med folk. Hun er en som hjelper andre.
På Romsdalseggen. Foto: Nicki Twang.
Plutselig er Siv TV-kjendis også. Reiser rundt i Norge i programmet til Petter Uteligger. Det ble høye seertall, de vant Gullruten, og gjett hvem som holdt takketalen etterpå? Det var Siv. Intervju i programmet til Lindmo har det også vært. Og etter et program med Karina Hollekim fikk Siv fallskjermhopp i gave. Som takk for samarbeidet.
De to siste årene har Siv bodd alene. Det var uvant i starten. Hun liker jo å ha folk rundt seg hele tiden. Men det ble stadig lettere. Hele det første året gikk det fint, hun ble vant til det. Trivdes godt.
Så kom pandemien.
Det som hadde vært travle hverdager med flere jobber og mye kontakt med folk ble redusert til et og annet møte på zoom. Yogastudioet var stengt. Alle møtesteder ble borte. Dagene mistet struktur. Det kunne være to 2-3 tilfeldige, mindre jobb-møter i løpet av en uke. Noen ganger kanskje bare en time på hele uken. På zoom. Jobben på kafeen =Kaffe var eneste stedet hvor hun møtte folk. Det var 1 gang i uken.
Å være dønn alene er tungt.
For en sosial person med en fortid som ikke er så hyggelig kan det være vanskelig. Det blir mye tid til å tenke, og alle tankene er ikke så gode. Ukene går. Månedene går også. Det blir ikke lettere. Ensomheten er tung og de tomme dagene uendelige. Det er disse tankene. Skammen. Alt som er tilbakelagt. Alt som burde vært annerledes. De fæle tankene.
For bare noen uker siden ble det svart. Så sprakk det. Så ble det verre. Det svarte varte i en uke. Kanskje var det 10 dager, tiden er litt vanskelig å holde styr på. Så tok Siv den vanskelige telefon. Den var til Alexander.
«Kan jeg få komme til Nøsen?» Svaret var tydelig: «Ja. Kom. Men du skal være rusfri!»
Akkurat nå er Siv på Nøsen og det går bra. Her er det folk å prate med, eller ikke prate med, men de er her. Det svarte hullet blir stadig fjernere. Planer kommer tilbake, nye dukker opp. Veien går videre. Nok en gang med en ekstra erfaring i bagasjen.
«Du er så åpen og sterk, sier alle. Så klok. Og det er sant», sier Siv. «Men ikke hele tiden, og ingen vet akkurat hvordan jeg har det på innsiden».
I India med BITR.