Vi har hørt det utallige ganger før. Vi skal være takknemlige. Takknemlig for at vi er friske, for at vi kan spise oss mette, for at vi har tak over hodet, klær som holder oss varme. Ikke minst skal vi være takknemlige for at vi bor i Norge. For så heldige er vi at vi kan miste jobben, eller enda verre, vi kan bli syke, og likevel har vi nok til mat og klær. Og vi har det der taket over hodet.
Foto: Darja Olsevskaja
Likevel hender det at vi våkner opp dag etter dag med en følelse av motløshet. Ikke takknemlighet.
Motløshet fordi det eneste du føler er at du er alene. Motløshet fordi du savner å gjøre yogaen din i et rom fullt av andre pustende, levende mennesker. Fordi du knapt husker hvordan det var å spise sammen, prate sammen, prate i munnen på hverandre, diskutere høylytt, være enige og uenige. Krangle, le, skråle og presse oss enda tettere sammen for å gjøre plass til en til.
Du verden så godt det er å krangle. Krangle og knuffe og likevel kunne se hverandre i øynene og vite at akkurat det blikket, det betyr at vi er venner likevel. Det blikket, som er synlig kun om vi er nærmere enn 2 meter. Som ikke synes via zoom eller teams eller all den andre avstands-nærheten vi har blitt så vant til.
Det er her tannverken er god å ha. For kan du huske den fæle tannverken? Den du ikke lengre har, men som var altoverskyggende da den var der. Husker du hvor vond den var? At du ikke klarte å tenke på annet enn den, og at flytende føde var det eneste du kunne spise i flere uker fordi det var umulig å tygge.
Eller kanskje du husker den vonde ryggen? Den som gjorde at du ikke kunne gjøre bro på flere måneder. Knapt nok sitte eller gå normalt.
Og her kommer poenget, for kan du huske gleden over å spise brødskiver igjen? At brød med brunost smakte som det beste i hele verden og at skorpene var himmelske. Overbevisningen du hadde over at du aldri kom til å bli lei av å tygge på harde brødskorper.
Eller når smertene i ryggen ga seg og du kunne ta lange skritt igjen. Ikke bare trippe rundt med museskritt fordi det var det eneste som ikke ga nålestikk av smerter i korsryggen, og husker du den første forsiktige broen som senere ble dypere helt til du til slutt hadde glemt hvordan det var å ha en vond rygg? Eller å ha tannverk?
Det er den følelsen! Hvordan kan vi lære oss å kultivere følelsen av å ikke ha tannverk?