At Eva er glad i fjell er det ingen tvil om, så pass har vi lært oss disse fem årene hun har vært en del av Nøsen-teamet. Og likevel, vi forundrer oss litt, for det virker som hun aldri får nok. Fritiden brukes nemlig til enda mer fjell. I ferier er det dagevis i telt, det er nye fjellområder, isbreer og toppturer. Ofte med Surya (hunden hennes, en Border Collie) som eneste selskap.

Det går rykter også. De sier at Eva henger med noen av de råeste klatrerne i nærområdet og at de leker seg i fjellvegger som knapt har noen grep. Vi snakker altså om klatring i stupbratte, nesten helt glatte vegger, der man bruker tåspissko så trange at foten gjør en svak krumning ikke ulik den vi ser hos ballerinaene i Operaen, og der fingergrepene er så små at det bare er det ytterste leddet på en eller to fingre som er i bruk.

Fortell oss, Eva, hva er det med deg og fjellene?

Eva: Det er et svært intimt forhold! Det er helt sant. I fjellene og i klatringen har jeg funnet noe jeg ikke vil gi slipp på. Noe som har vært vanskelig å finne andre steder, kanskje bortsett fra på yogamatta…. jeg tror det er klarhet, skarpt fokus, fred i hodet...

Når jeg er på fjellturer alene med hunden min er jeg selvstendig. Jeg tar avgjørelser og jeg gir ikke opp. Jeg føler rett og slett at jeg tar ansvar for livet mitt på en helt grunnleggende måte. Det er en god følelse. Og selvfølgelig, jeg sier ifra hvor jeg er, ihvertfall til May-Rita (assisterende daglig leder på Nøsen) for hun bekymrer seg alltid (hehe).

Vi som kjenner deg vet at du ikke er av typen “show-off”, men vi er nysgjerrige. Hvor vanskelige ruter klatrer du egentlig?

Eva: Det er bare et år siden jeg startet å klatre. For meg er dette med klatring helt nytt, men på en måte er det også litt kjent. Å klatre er som å være på tur hvor veien er veldig bratt og veldig utfordrende.

Det finnes gradering av ruter men det betyr ingenting. Det er som i yogapraksisen, det spiller ingen rolle om du praktiserer halve første serie eller tredje serie, det som er avgjørende er med hvilken intensjonen du gjør yoga, eller klatrer. Er intensjonen å bli sterkere, eller mer fleksibel bare for å kunne vise det frem til hele verden? Eller er målet å utfordre det som begrenser deg, bli modigere og sterkere mentalt?

Noen ganger faller jeg på de letteste rutene, andre ganger er jeg som en fjellgeit. Hvorfor? Svaret er alltid det samme: de gangene jeg er mentalt i balanse er jeg også fokusert. Da går det som regel bra. Men, for å svare på spørsmålet ditt, den vanskeligste ruten jeg har klatret er en innendørs rute med gradering 8-. Den brukte jeg et halvt år på å klare. Jeg var redd de skulle skru ned ruten og lage en annen før jeg ble ferdig (hehe).

Helt til slutt, hvordan synes du at yoga og klatring passer sammen?

Eva: Klatring er supert for den fysiske delen av yoga, på den måten at det bygger opp muskler som beskytter ledd. Akkurat det er ganske opplagt. Det som ikke er like opplagt er hvor mange elementer av yoga det er i klatring, hvor mye fokus som er nødvendig for å utføre små bevegelser, hvor rolig du må være, at du må puste selv om det er hardt og vanskelig, og at du ikke må bli distrahert selv om en sverm av veps surrer rundt anklene dine… Det har vært fantastisk å komme til en aktivitet med helt blanke ark. Uten forkunnskap. Hodet er så åpent og klar for å lære. Å være nybegynner er flott.